* NOVA-rapporten: En evaluering

En evaluering

Fra: Tidsskriftet Inter Medicos, 1/2, 2000

Av Sigurd Skirbekk


Denne rapporten fra Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) har, forskningsmessig sett, både sterke og svake sider. Av de sterke sider må nevnes at den er bredt lagt opp, den er basert på informasjon fra rundt 3000 personer med homofil legning. Denne informasjonen må i hovedsak antas å gi et bilde av generell holdninger i denne befolkningen.

Svakheten ved rapporten henger dels sammen med måten utvalget er samlet inn på, dels med spørsmålsstillinger og med teoretiske tolkninger av svarene.

Utvalg

En del av den informasjon som forfatterne bygger på, er framkommet gjennom intervjuer med 23 personer. Dette er et for lite antall til at det kan forutsettes å være representativt.

Hoveddelen av informasjonen er framkommet ved egenutfylling av et tilsendt spørreskjema med et stort antall spørsmål. Selv om dette utvalget er stort, er heller ikke det framkommet på en slik måte at det kan garantere representativitet. På side 119 i Rapporten vises det til innsamlingsmåten. Hoveddelen av spørreskjemaene ble sendt til abonnenter på bladet 'Blikk'. I tillegg kom utdeling til 'mer og mindre faste organisasjoner' og forskjellige nettverk. De som fikk spørreskjemaet ble oppfordret til å gi beskjed om 'venner og bekjente som ønsker å delta i undersøkelsen' (gjengitt s. 336) . Denne måten å samle inn data på, representerer en form for selvrekruttering som erfaringsmessig ikke gir representative utvalg.

I tillegg kommer at svarprosenten av de utsendte skjemaene er utilfredsstillende for representative undersøkelser. Av 5226 utsendte skjemaer, var det 2987 som svarte og som senere kom til å bli betraktet som 'utvalget' (s. 120). Det gir en svarprosent på 57. Dette er lavt, og ligger under det nivået som vanligvis aksepteres for representative utvalg.

På tross av disse svakhetene, som burde ha tilsagt at forfatterne unnlot direkte sammenlikninger med mer representative undersøkelser, er mye av den videre analyse basert på tallmessige sammenlikninger, både av undergrupper innenfor 'utvalget' og av forholdet mellom disse respondentene og normalbefolkningen, slik dette framstår i andre undersøkelser.

Spørsmålsstillingen

Relevans og brukelighet av en undersøkelse er ikke bare avhengig av representativiteten av det utvalg som er undersøkt. Dette er også avhengig av hvilke spørsmål som har, og ikke har, vært stilt og analysert. Utelatelse av viktige spørsmålsstillinger vedrørende et emne kan for eksempel gi et forkjært bilde av de hensyn som politikere må ta hensyn til når de skal vurdere sakskomplekset.

Den foreliggende studien kan ved første øyekast virke som om den er bare er registrerende, og som om den overlater vurderingen til politikerne. Et slikt inntrykk er likevel ikke dekkende. Registrerte endringer over tid, omtales f.eks. stadig som 'positive', når endringene går i liberal retning. Forskerne gir dermed uttrykk for bestemte verdisyn i sin presentasjon. Dersom dette synet uten videre hadde representert alle politiske grupper av betydning eller et enstemmig faglig miljø, kunne det kanskje forsvares. Men så enkelt er det ikke.

Sett fra en faglig sosiologisk synsvinkel er det en innvending mot rapporten at den ikke reiser et kritisk perspektiv på egne spørsmålsstillinger. I hovedsak formidler Rapporten synsmåtene til de homofile som har villet uttale seg, uten særlige kritiske spørsmål. Det spørres ikke om disse synsmåtene kan være uttrykk for spesielle interesser. I fall dette spørsmålet var blitt reist, ville det også vært nærliggende å spørre om de spesielle interessene kan komme i motsetning til mer helhetlige perspektiver, som politikere bør ta i betraktning, blant annet når det gjelder signaler for hva som må være et samfunns hovedmønstre.

En helhetlig samfunnsstyring forutsetter hensyn til alle de institusjoner som ivaretar vitale funksjoner for et samfunns tilpasning og overleving over tid. To slike funksjoner er reproduksjon og primærsosialisering, som i alle samfunn er bundet opp til institusjonelle rammer omkring en familiedannelse. Både fra Sverige og Norge finnes det nyere studier som viser at ekteskap har innpå tre ganger så stor stabilitet som samboende forhold, også når det er barn inne i bildet. Andre studier viser at ustabilitet på dette nivået kan ha langsiktige negative virkninger på barns utvikling.

Opprettholdelse av en ekteskapsinstitusjon er avhengig av en del familiespesifikke normer, som er forskjellige fra både normene på det økonomiske markedet og de normer som dominerer i det administrative byråkrati. Verken markesnormer eller politiske normer for likestilling behøver å være sammenfallende med de normer som må prege livsdyktige familier. Ekteskapsinstitusjonen er like fullt sårbar for en slik utvikling, ikke minst i moderne differensierte samfunn.

Krav fra spesielle grupper som, for sin selvrespekts skyld, ønsker mest mulig likestilling mellom partnerskap og ekteskap, kan i et slikt perspektiv bli problematisk. Dersom homofilt samliv eller partnerskap defineres som likestilt med ekteskap, gjøres det samtidig noe med den normative definisjon av ekteskapet. Fra ideelt sett å være en samfunnsinstitusjon for reproduksjon og primærsosialisering, vil oppfatningene av ekteskapet da lett drives i retning av en ordning for emosjonelle relasjoner mellom to individer, som ofte velger å få barn. - Også de gifte blir dermed mindre gift, for å bruke en formulering som har vært benyttet i gjengivelsen av sosiologen Emile Durkheims studier av familieforhold og selvmord.

Fraværet av en slik overordnet drøftelse av familiens samfunnsmessige funksjoner og avhengigheten av institusjonelle ekteskapsregulerte rammer, får følger for behandlingen av flere av spørsmålsstillingene i Rapporten. Det gjelder blant annet drøftingen av det som omtales som 'retten til å adoptere barn', s. 101. I Rapporten blir dette omtalt som en kampsak for likestilling, i forlengelsen av andre reformer for likestilling. Motforestillingene mot en slik rett omtales som bestemt av holdninger, blant annet i tilknytning til svarfordeling på holdningsundersøkelser: Det vises til en MMI-undersøkelse over hvor mange som sa seg helt eller delvis enig i et utsagn om at barn ikke ville ta skade av å vokse opp hos to homofile menn, der rundt halvparten var helt eller delvis enige i utsagnet, (s. 103), og til en svarfordeling som framkom i NOVA-undersøkelsen, der 98% av kvinnene og 94 % av mennene mente at homofile og lesbiske burde hatt denne retten.

I den grad drøftingen kommer inn på mulige skadevirkninger på barns senere tilpasning hvis de har vokst opp blant homofile, drøftes dette ut fra et nokså snevert perspektiv. Det vises riktignok til en studie der gutter fra slike relasjoner hadde oppvist større rolleforvirring enn andre (s. 83). For øvrig trekkes slutninger av en negativ konklusjon: 'Det foreligger ingen vitenskapelige studier som viser at barn som vokser opp hos lesbiske/ homofile har økt sannsynlighet for selv å bli lesbiske/homofile' (s. 84)

I denne drøftingen mangler en sentral sosialpsykologisk spørsmålsstilling: Når et barn vokser opp, lærer det ikke bare en tidlig kjønnsidentitet gjennom en identifikasjon med den av foreldrene som er av samme kjønn som det selv. Studier av sosialisering viser at barn også lærer relasjoner i familiesammenheng. En gutt identifiserer seg ikke bare med en farsfigur. Han lærer å identifisere seg med en mann som har et helt spesifikt forhold til en bestemt kvinne. Tilsvarende med jentene. Av dette blir det nærliggende å forvente at barn som ikke har tatt inn over seg denne type relasjoner i tidlig alder, i sin tid får større vansker enn andre med å utvikle den type kjønnsrelasjoner som gir stabile familier. Ettersom det først vil være etter en generasjon eller to at vi kan få systematisk sammenliknende studier av familietilpasningen til barn som har vokst opp i heterofile og homofile relasjoner, er det i dag ikke mulig å finne forskning som kan bekrefte dette. Men fraværet av slik forskning tilsier ikke at vi kan overse de sosialpsykologiske teorier som tilsier at vi her vil få en forskjell.

Tolkninger

I Rapporten sies det som sagt mye om 'diskriminering'. I innledningen til kap 7 omtales diskriminering som systematisk forskjellsbehandling. Senere, s. 234, siteres en definisjon fra Store Norske leksikon: ' å behandle forskjellig, vanligvis i betydning å behandle noen mindre gunstig...' Rapporten slutter seg til en oppfatning av diskriminering som enhver form for forskjellsbehandling eller urettferdig behandling av lesbiske og homofile - enten som gruppe eller som enkeltindivider - på arbeidsplass/studiested.' Videre snakkes det om 'diskriminering eller trakassering' som to begreper på samme dimensjon. (s. 234.)

Det som ikke drøftes her, er at enhver gruppedannelse, enhver institusjonell ramme og ethvert samfunn er avhengig av visse typer kulturell 'diskriminering', i betydningen forskjellsbehandling mellom aksepterte og ikke-aksepterte normer - og sosialt mellom et 'vi' og et 'de' - for å kunne opprettholdes. Normer er verdier som er tilknyttet sanksjoner, og som dermed i en viss forstand er avhengige av 'diskriminering'. Fraværet av en diskusjon av samfunnsmessig nødvendige former for diskriminering, gjør at vi heller ikke får en drøfting av unødvendige og sårende former for diskriminering.

På en slik bakgrunn kan det sies å være et oppsiktsvekkende funn innenfor det undersøkte utvalg når så mye som 81 % sier at de ikke har opplevd diskriminering 'i vid betydning' (s. 243). Det forteller litt om forfatternes referanser når de i denne sammenheng velger å legge vekt på den femteparten som har opplevd diskriminering. Noen av disse har riktignok opplevd diskriminering i alvorlige former.

I Rapporten diskuteres diskriminering som en holdning og som motsetning til åpenhet. Dette perspektivet kan fange opp noe, men det kan også tildekke atskillig, Det er f.eks. fullt mulig å tale om en åpent begrunnet diskriminering. Det er også mulig å se de eksemplene på vold mot homofile og lesbiske i andre perspektiver enn bare som uttrykk for manglende åpenhet og toleranse.

Referansene om rusbruk kunne her trekkes inn. Det vises til en svensk studie som indikerer at nesten 20 % av gjerningsmennene og omtrent 40 av ofrene var påvirket av alkohol da overgrepene skjedde. Hvis dette kombineres med Rapportens tall for at homofile lesbiske drikker atskillig mer enn andre, gis det grunner for nå anta at en god del av den rapporterte volden kan tilbakeføres til rusmiljøer heller enn til generelle samfunnsholdninger.

I drøftelsen av sammenhenger mellom alkoholbruk og åpenhet vises det s. 301 til at betydelig flere av de som har vært åpne om sin seksuelle legning, har ofte drukket seg beruset sammenliknet med de som lever mer skjult. Dette kunne tyde på at også åpenheten kan være uttrykk for en mindre selektiv og disiplinert livsholdning og at den har sin pris.

Når det gjelder drøftelsen av vold, kommer også selvmordene inn i bildet. Det er mye når det i Rapportens kap 8 sies at hver fjerde kvinne og mann under 25 år oppgir å ha et selvmordsforsøk bak seg. Ut fra måten utvalget er valgt ut på, er det likevel ikke sikkert at tallene er representative. Før de blir tolket som spesielle for homofile/lesbiske bør de sammenholdes med forskjellige studier av selvmord i normalbefolkningen blant unge. Her opereres det også med tall som de fleste vil finne høye.

Likevel er det grunn til å tro at vi står overfor spesielt store tall for den gruppen som Rapporten omhandler. Det må sies å være en innvending mot Rapporten at den ikke drøfter alle de indikatorer som kan disponere for selvmord, men lar de generelle kommentarer gå i forlengelsen av motsetning mellom åpenhet og diskriminering. Både dataene om rusbruk, om manglende faste nettverk burde her ha vært mer inngående drøftet. I tillegg kunne det, i tråd med sosiologiske studier, vært sagt noe om normforvirringen eller anomien i liberale samfunn som en meddrivende årsak.

Forfatternes korstog mot 'diskriminering' i alle former retter seg i kap 3 spesielt mot muligheten for homofile til å bekle kirkelige stillinger. Tolkningene bærer preg av en liberal vinkling. Det spørres ikke om hvor mye en kirke kan tøye teologi og tradisjon og likevel bevare sin troverdighet. Heller ikke ses begrensninger ved kirkelig ordinasjon i forhold til begrensninger på andre stillinger som ikke bare er basert på en faglig yrkesutøvelse, men der yrkesutøveren også skal representere en bestemt institusjon som forvalter visse verdier. I denne forbindelse kunne diskusjonen ha vært utvidet til også å gjelde stortingsrepresentanter som har vært dømt for landsforræderi, skolefolk med et asosialt privatliv, dommere med en lovstridig bakgrunn, universitetslærere som har kjøpt barneseksualitet. Ikke alle yrker er uten videre åpne for enhver yrkesutøver som kan sitt fag.

Rapporten bærer i sum et visst preg av de verdier som Rune Halvorsen på side 79 omtaler som verdier 'som verdsettes høyest blant de med henholdsvis høy økonomisk og kulturell kapital'.

Forskningsavdelingen NOVA har også tidligere gitt ut rapporter der tolkningene passer bedre inn i ideologiske mønstre som i dagens liberale samfunn kan oppfattes som politiske korrekte enn i strengt vitenskapelige rammer. Dette kan tale for at NOVA i større grad bør la sine arbeider bli korrigert av forskere som er mindre konforme før de offentliggjør sine rapporter. Se for eksempel artikkelen 'Kampanjejournalistikk og politisert forskning' av undertegnede på http://folk.uio.no/sigurds(i seksjonen 'Familiesosiologi' og innlegget 'Tvilsomme tolkninger' i Aftenposten, aften. 24. april 1998.